Arne går mot døra,
tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra før av.
Er som vanlig kledd i svart,
et blekt blekt annsikt med en matchende bart,en matchende bart.
Trappa virker jævla lang,Arne nynner på en depresiv sang.
Nede venter nåkk en dør,"før jeg når den"tenker Arne
"er jeg sikker på jeg dør."
Hva er meninga med livet grubler Arne,men stakkars før han finner
svaret snubler AArne, trappetrinn for trappetrinn, han brekker stadig
ben,å vips der knuses annsiktet ,nå e`kke Arne særlig pen.
Nakken brekker med et tørt , sprøtt knekk,
Og hjernen tyter ut av en diger sprekk,
begge øya spretter ut.
"Ã…,nei" tenker Arne "jeg ser ikke ut!"
Det er bare stjerner som er ment for å skinne.
Men Arne lever for alltid i en sang, fordi et lite barn på 4,
hadde gleden av å finne; et misshandlet lik i en trappe oppgang.
så psykiatriens stille,det blir sjelelige sår.
Men barnet bare smilte"det var bedre enn på tv!"
det var bedre en på tv,det var bedre en på tv,
det var bedre -enn --på--t-v!
