Arne gaar mot dora,
tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra for av.
Er som vanlig kledd i svart,
et blekt blekt annsikt med en matchende bart,en matchende bart.
Trappa virker jaevla lang,Arne nynner på en depresiv sang.
Nede venter nokk en dor,"for jeg når den"tenker Arne
"er jeg sikker på jeg dor."
Hva er meninga med livet grubler Arne,men stakkars for han finner
svaret snubler AArne, trappetrinn for trappetrinn, han brekker stadig
ben,aa vips der knuses annsiktet ,nå e`kke Arne saerlig pen.
Nakken brekker med et tort , sprott knekk,
Og hjernen tyter ut av en diger sprekk,
begge oya spretter ut.
"aa,nei" tenker Arne "jeg ser ikke ut!"
Det er bare stjerner som er ment for aa skinne.
Men Arne lever for alltid i en sang, fordi et lite barn på 4,
hadde gleden av å finne; et misshandlet lik i en trappe oppgang.
saa psykiatriens stille,det blir sjelelige saar.
Men barnet bare smilte"det var bedre enn på tv!"
det var bedre en på tv,det var bedre en på tv,
det var bedre -enn --på--t-v!
